Den treffsikre pasienten

Av Stig Robert Larsen

Rikshospitalet, februar 1982
Han løftet geværet, holdt pusten og siktet mot døra. Sykepleieren stirret skrekkslagen inn i munningen.

Mannen med geværet var min far.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Landsskytterstevnet, Bodø, 1981
”Det er noe som ikke stemmer med hjertet mitt”, sa min far, skytteren Robert Larsen. Mamma, pappa og jeg hadde tatt den lange bilturen til Bodø for det årlige landsskytterstevnet. Hjerteproblemene startet allerede i Mo i Rana på vei opp, men til Bodø for å konkurrere, det skulle han! Campingplassen var full av store, flotte campingvogner, med prangende fortelt. Vår vogn var av den minimalistiske sorten; helt hvit og blank, uten den klassiske fartstripen, som de mer luksuriøse vognene hadde.

KONICA MINOLTA DIGITAL CAMERA

”Du må gå til legen!” sa en av de overvektige skytter kompisene, mens han dyttet i seg den femte grillpølsen. ”Ja, men nå skyter jeg om medaljer. Hjemreisen får vente”, svarte Robert.

 

Noen dager senere – Langs veien et sted
Robert avfyrte ikke flere skudd i Bodø. ”Utsetter du hjemreisen til etter finalen, kan det ha en uheldig utgang”, hadde Dr. Røde sagt. Om det var redselen for den uheldige utgangen, eller det faktum at han hadde to lignende medaljer fra før som fikk ham til å sette seg på flyet, er vanskelig å si, men til Oslo i fly bar det.

Så da måtte mamma kjøre bilen med den lite retningsstabile campingvogna 130 mil fra Bodø til Sarpsborg. Utfordrende, særlig med en niåring i baksetet, som hvert femte minutt lurte på hvor langt det var igjen.

 

Oslo, februar, 1982
”Han brakk staven!” skrek tante Signe på erke sørlandsk i folkehavet. ”Hæææ”, sa jeg. ”Oddvar Brå brakk staven”, presiserte hun. Jeg var bare 130 cm høy, og så bare skyer og toppluer, men i ett mikrosekund kunne jeg skimte en russer og en nordmann i en vill duell.

 

Brakk staven

 

Jeg var i Oslo denne uken. Ikke primært for å overvære ski-VM i Holmenkollen, men for å være tilstede mens min far, skytteren og offiseren Robert Larsen gjennomgikk sin hjerteoperasjon.

 

Samtidig, på Rikshospitalet
Sykepleieren fryktet ikke lenger for livet sitt. Det var ikke ammunisjon i geværet. Hun skulle ikke dø ennå. Det var bare skytteren Robert Larsen som trente, fra sykesenga! Han hadde tegnet opp en blink og siktet. Tørrtrening kalles det. Den målbevisste 38-åringen hadde ingen tid å tape. Det var jo bare seks måneder igjen til årets store mål – VM i Kina. Et helt naturlig mål rett etter en hjerteoperasjon.

Jeg var aldri redd. Faren min er altfor positiv av natur til det. Han fortalte med stor entusiasme hvordan kirurgene skulle sprette opp brystkassa og brekke den en halv meter til hver side. Det var visstnok viktig at legene hadde gode arbeidsforhold. ”De har kommet så langt innen kirurgi nå at dette kommer til å gå helt fint”, sa han. I ettertid kan man jo lure på hvor langt man egentlig hadde kommet i 1982. Faksen var vel knapt nok oppfunnet.

 

6 måneder senere, Beijing, Kina
Han kom seg til VM! En bragd i seg selv. Men hvordan skulle dette gå? ”Det er ikke vanskelig å skyte, men det er vanskelig å skyte godt”, hadde han alltid sagt.

Men med en vilje av stål og helt ekstreme ferdigheter med geværet, kom han godt i gang på hurtigskyting, 60 skudd halvmatch. Spørsmålet var hvordan denne 192 cm lange flaggstangen av en hjertepasient skulle klare seg på stående skyting…

 

Noen timer senere, Kalakroken, Sarpsborg
Det ringte i det grønne telefonapparatet, kalt tastafon. Jeg var innom for å hive i meg noen brødskiver før krigen mot Løkenveien skulle fortsette. I det jeg slengte fra meg pilkoggeret i skai, hørte jeg mammas sørlandske telefonstemme: ”Å, så flott!” Hva er det som er så flott?, tenkte jeg mens jeg slukte en skive med Nøtte.

Jeg spente på meg pilkoggeret og gjorde meg klar til å gi Løkenkrigerne noen velrettede skudd, da mamma stoppet meg i gangen.


”Han ble verdensmester!”

”Pappa ble verdensmester!”

 

Aldri har en krig blitt stanset så fort! Jeg løp gjennom skogen og skrek: ”Pappa vant! Pappa ble verdensmester!!!” Krigerne fra Løkenveien tenkte nok i utgangspunktet at det hele var en felle, men etter hvert krøp de frem fra gjemmestedene sine.
Våpenhvile!

FullSizeRender_2

 

Oslo, 2016
Det er bare dager til jul. Snart treffer jeg min mor og min far, skytteren, Robert Larsen igjen. Han er fortsatt skytter og han er fortsatt målbevisst. Hadde han bare vært like god til å fiske som til å skyte…

Det å bli verdensmester et halvt år etter en hjerteoperasjon burde vært mat for Guinnes rekordbok. Men faktisk er denne historien bare en av flere om min far. Hvis jeg får tid skal jeg skrive flere – eller en bok. Utfordringen er at det meste egner seg best muntlig…

Det som kjennetegner faren min er hans positive fokus og iherdighet. Alt går an. Det beviste han for seg selv i ungdomsårene da han slo over et kosteskaft med ett karateslag, uten trening. ”Det er viktig å ikke trekke seg, da brekker hånda. Bare spør Reiten”, sa han.

Han har også revet over en hel telefonkatalog og løftet 50 kg over hodet med én arm. Alt med jernvilje og relativt tynne armer.

Dette beviser at vi mennesker kan utrette det mest utrolige dersom viljen og motivasjonen er til stede.

 

Eller som jeg liker å si det:

Vil man nok – og er man vill nok – ja, da kan alt gå an!

 

Ha en fredelig jul og et godt nytt år!


FullSizeRender_1

logo-transform-header5

Transform AS Prinsensgate 5 0152 Oslo NORWAY Phone: +47 98296001 org-nr: 885286542