Tunnelen

Av Stig Robert Larsen

”Vi skal IKKE inn i den tunnelen, da får jeg ikke puste!” Familien kikket på meg med store øyne da jeg vrengte rattet 360 grader og spant ut av bilkøen første nyttårsdag 2013. Angsten hadde tatt meg…

Det er en stund siden forrige blogginnlegg. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe på hjertet, men rett og slett fordi det har vært mye å gjøre på jobb. Og jeg vil for en hver pris unngå stress – det farlige stresset, som også er tema for denne bloggen. Jeg vil fortelle om min tøffeste tid psykisk, som startet med stress og endte med angst og depresjon. Vel, endte og endte…jeg vant til slutt!

Jeg skjønte egentlig ikke helt hva som traff meg nyttårsaften 2012. Jeg var på hytta med kone, barn og svigerforeldre, og etter tjuetre runder med ”fire på rad” ville jeg kose meg med med litt guilty pleasure – et engelsk sladreblad av typen mye bilder, lite tekst. Etter å ha blafret raskt gjennom ni sider med The Kardashians, fant jeg en artikkel som interesserte meg om ”The Beckhams.” Men, hva het egentlig han fyren der… han fotballspilleren fra Manchester…City…eller var det United? Eller var det Manchester i det hele tatt? Hmmm, pussig. Hvorfor husker jeg ikke dette? Har jeg fått hukommelsestap? Neida, så ille kan det ikke være. Sønnene mine heter jo mphkleirø….og jløkjzisjeknf. NEI, NEI! Dette er skummelt. Litt tidlig å bli senil! Ok, pust med magen…rolig. Men her i åtte hundre meters høyde er det jo ikke nok oksygen. Hjelp, jeg får ikke luft! Panikk! Jeg sprang ut av hytta, kastet meg ned på snøen og gispet etter luft. Nå dør jeg faktisk! Hvor lenge kan man egentlig overleve uten O2? Man har jo lest utrolige historier om slikt, men hva er sjansen for at ambulansen skal finne lille meg her oppe i mørket på en fjelltopp på selveste nyttårsaften? Hvor er astmasprayen min? Der ja… ett støt, to, tre, fire, fem…Pustetest: Shit, det hjelper ikke!!!

Jeg overlevde nyttårsaften og våknet opp i 2013. To tusen og TRETTEN. Hvorfor akkurat 13 nå da…? Hvem er det som hevner seg på meg? Er det fordi jeg kastet en snøball i trynet på Roger i tredje klasse? Neida, Roger er snill han! Hva er det da?
Fullstendig utkjørt og frynsete som en 17 mai-fane, startet jeg bilen første nyttårsdag. Det løsnet litt da vi kom ned i det oksygenrike lavlandet, men så kom neste hinder; tunnelen ved Drammen. Trafikken var tett denne regntunge dagen, og jeg regnet raskt ut at det ville ta minst en halvtime før vi var ute på andre siden. Så lenge kan man jo ikke overleve uten luft. Det var da jeg vrengte på rattet.

Deretter fulgte tre måneder med angstanfall, tre til fire i uken. Jeg lærte meg etter hvert å leve med dem. Selv Harry Hole klarer jo det… Men i mars endret det hele karakter. Mens jeg syklet på rulla i underetasjen følte jeg meg litt nedfor. Rett nok er det få ting som er kjedeligere enn å sykle på rulle, men dette var da en uvanlig mørk følelse. Når jeg tenkte etter kunne jeg faktisk ikke finne noen gleder ved livet. Og så JEG da, som har den flotteste familien i verden. Akkurat den refleksjonen gjorde det hele enda mer skremmende.

Der og da på sykkelrulla i underetasjen startet en tre dager lang depresjon. Ikke lenger angst, bare mørk depresjon, noe som er enda et steg lenger ned i avgrunnen. For la meg si det med en gang. Tre dager med depresjon er tre dager for mye.  ALT var mørkt. Det var som å ha en stram jernklo over nakken. Jeg prøvde blant annet å ta en skitur i strålende solskinn, men det var som å gå i mørkeste helvete. Og det var ikke bare innvendig det skjedde forandringer. Hele ansiktet mitt forandret karakter. Folk så på meg som om de hadde sett et spøkelse. Hvor er Stig Robert?

Har jeg blitt invadert av romvesener? Eller kanskje et virus? Nei, det må være min egen psyke. Det bare MÅ være mulig å fikse dette. Men hvordan, når jeg ikke kjenner årsaken?  Alt i mitt liv er jo perfekt. Skulle nesten ønske det ikke var det, for da hadde jeg jo hatt en forklaring å klamre meg fast i.

Utslitt hentet frem det siste jeg hadde av logikk og bestemte meg for å prøve å finne ut av dette. Jeg fant ut at angst og depresjon kommer når testosteronnivået synker og kortisolnivået øker. Stress, kaffe, alkohol og sukker er visstnok en uheldig cocktail for kortisolnivået. Men jeg hadde jo lest at et glass rødvin om dagen er bra. Hmmm, kanskje det var dumt å kjøpe så store glass…

Rødvin, kaffe og sukker sluttet jeg umiddelbart med. Men så var det stresset da. Og forresten; stresser jeg i det hele tatt? Det føles jo ikke sånn.

Jeg booket time hos en psykolog på Majorstua. Litt av en type. Han hadde et knust brilleglass som han hadde forsøkt å fikse med maskeringstape. Hvorfor ikke blank tape i det minste? I tillegg hadde han store svetteringer under armene, og for å toppe det hele snublet han i dørterskelen. Kan virkelig denne figuren hjelpe meg? Vel, jeg ser ingen andre redningsplanker her, så Ok, let’s give it a try! Han studerte meg nøye gjennom høyre brilleglass, åpnet munne sakte og spurte: ”Korleis er det med arbeidssituasjonen din, da?” Etter en kort forklaring, trakk han forsiktig på smilebåndet, åpnet en skuff og ga meg et ark om stress. Jeg kjente meg 100% igjen. Psykologen hadde sett slikt før.

Jeg ville angripe med full styrke, derfor ilte jeg håpefull til nærmeste bokhandel og kjøpte en selvhjelpsbok som heter ”Tenk deg glad” Den gis visstnok ut på blå resept i flere land. På side én var det et bilde av psykologforfatteren. Men ser ikke han litt puslete ut da? Hvorfor kan ikke psykologer se ut som tegneseriehelter? Vel, boka var bra. Veldig bra! Det sto blant annet at det i hovedsak er to grunner til angst og depresjon: 1) Nedsatt selvbilde og 2) Overgira. De som kjenner meg vet at jeg ikke hører hjemme i kategori 1.

Jeg tok nødvendige grep på jobben og gikk blant annet ned til åtti prosent stilling. Husker fortsatt godt da jeg satte meg ned med teamet og fortalte hva jeg slet med. Jeg hulket som en treåring. Du verden, der røyk imaget på tre sekunder! Men WTF, det hjalp. I tillegg ble jeg mer bevisst på hvem jeg var etter å ha lest og notert hundre sider i boka. De resterende to hundre sidene trengte jeg ikke å lese. Skuldrene falt syv centimeter. Jøss, er det her nede skuldrene skal henge?

Det er mange som både sliter- og har slitt med lignende og langt større problemer. Vi lever i en tid der vi er utsatt for mye mer stress og press enn tidligere. Det farlige er at man ofte ikke er klar over det. Det er liksom blitt naturlig at skuldrene toucher øreflippen. Jeg har valgt å være åpen om det som skjedde, noe som helt klart hjalp meg. Dette har også ført til at flere har kommet til meg med lignende problemer. Vi har utvekslet erfaringer, og gledelig nok har det løst seg for dem også.

Stress, angst og depresjon er et samfunnsproblem som vil øke proporsjonalt med økte prestasjonskrav. Sykefraværet vil være mye høyere om ti år enn i dag hvis vi ikke tar grep.

Jeg tror nesten vi bør lage et banebrytende e-læringsprogram om stressmestring. (hint-hint)

Gjør som meg – la beina dingle fra bryggekanten i sommer!

Take care!

 

logo-transform-header5

Transform AS Prinsensgate 5 0152 Oslo NORWAY Phone: +47 98296001 org-nr: 885286542